Jeppjepp, da har jeg kommet meg nok etter helgens strabaser til å gi dere et lite innblikk i hva som møtte oss oppe i fjellheimen... Vi satte av gårde på onsdag formiddag, med store mengder mot i brystet og vett i pannen, og desto mindre stål i ben og armer. Etter å ha kjørt langt og lenger enn langt endte vi opp på et stort høyfjellshotell ved Gaustadtoppen, som viste seg å være under opppussing fra klokken 7 om morgenen til sent på natt, men som til gjengjeld disket opp med en "suite" med panoramavinduer og en utsikt som ville gjort en litt enkel og lett påvirkelig person religiøs på stedet. Det er vel unødvendig å nevne at jeg fortsatt er ved mine fulle fem... Vel altså, tilbake til saken. Mens jeg for det meste lå på sofaen på rommet og nøt utsikten og den friske lufta som flommet inn gjennom vinduet, dristet mamma og Tonje seg en dag til å ta en liten tur ned til vannet rett nedenfor hotellet. Der lusket de rundt og fabrikerte falske beviser på lange fjellturer i hopetall. Men det de ikke visste var at jeg, i sannhetens navn, tok avslørende bilder av deres snuskete virksomhet fra hotellvinduet vårt. Jeg legger ut et par eksempler her, til spott og spe for de to tjuvraddene.

Vel, etter et par dager satte vi oss i bilen igjen, og kjørte gjennom Rjukan og videre vestover. Guriland for noen dype daler og høye fjell! Jeg ble helt satt ut. Ære være dem som klarer å bo der uten å gå fullstendig bananas av klaustrofobi. Vi tittet pliktskyldig litt på tungtvannsanlegget, leste et par plansjer om kompani Orheim, undret oss over rare, svevende kuer over Rjukan-juvet og dro videre på jakt etter nye forbløffende naturopplevelser og kjekke fjellvandere med skjegg, halvlangt, mørkt hår og sverd.

Men i vårt ungdommelige overmot og stadig mer desperate søken etter Aragorns etterkomemre forvillet vi oss plutselig inn i det mest øde og skremmende landskap jeg noen sinne har sett. Før vi visste ordet av det var vi omringet av høye, steile og mørke fjell som stupte rett ned i et mørkt, smalt og langt vann. Det var så vidt nok plass på den ene siden av vannet til å lage en svingete, vinglete vei, før de bratte skrentene overtok. At himmelen var dekket av mørke skyer og at sagn forteller om et fryktelig troll bosatt i fjellene gjorde ikke saken bedre, og veien syntes aldri å ta slutt! At vi i det hele tatt kom oss ut igjen er jo nok til å gjøre en småkomplisert og ikke fullt så påvirkelig person religiøs, men jeg holdt så vidt stand og kom ut med både helse og fornuft i behold.

Vi kjørte så opp på Hardangervidda, overnattet på et hyggelig herberge og sjanglet en snartur innom Hordaland/Rogaland før vi snudde og rettet snuten hjemover. Det var i det hele tatt en fantastisk tur, med utrolig mange flotte inntrykk. Det er jammen meg ikke rart vi nordmenn er kjent for å være litt dystre og melankolske..denne naturen kan vippe hvem som helst av pinnen. Jeg kan vel ikke sies å ha befunnet meg på pinnen i utgangspunktet, og det ble vel min redning der oppe på Norges tak.

Jeg har vel tøyet deres tolmodighet mer enn hva sunt er nå, så jeg stopper mens leken er god (eller i hvert fall før den er blitt tvers i gjennom ond...eller dårlig?).