Tidenes første joikabolleutdeling!

Hum hum...jeg tok nok litt for hardt i da jeg lovet både konspirasjonsteorier og nye, faste innslag. Nå har jeg ligget flatt ut på sofaen i halvannen uke, uten energi til annet enn dagdrømming (men det skal man ikke kimse av!). Nå begynner formen å ta seg litt opp igjen, men det kan knapt kalles revolusjonerende. Evolusjonerende er nok ordet...hvis det i det hele tatt er et ord. Velvel, tålmodighet er en dyd sies det :-)

Vel, for å komme til saken. Jeg er ofte irritert. Mennesker, dyr, avisbud, biler, tv-program, mat, været og kulepenner er bare noen av de elementene som har en upåklagelig evne til å pådra seg min vrede. Som et ledd i kampen mot innestengte og fortrengte følelser (alle vet hvor farlig det kan være) har jeg besluttet å dele ut en joikabolle til ukens mest plagsomme person/gjenstand/dyr/politiker/idé e.l. Den heldige utvalgte vil fa se navnet sitt på trykk på denne ærverdige siden, samt bli tildelt en symbolsk joikabolle representert ved dette bildet:

(Og i disse strømfattige tider velger jeg, i måteholdets navn, å la dette bildet ta jobben både som et ledd i forklaringen og som joikabollerepresentant i dagens joikabolleutdelig.)

Og tidenes første offisielle joikabolle går til.....tatatata (fanfare).....Dan Brown, for hans håpløst søkte, kommersielle og særdeles lite velskrevne bestselger DaVincikoden!

Takk takk, det var alt for i dag folkens!

HJERTE SMERTE!

Åh, hadde jeg ant hvor mye smerte fotball kan volde hadde jeg holdt meg langt unna.. Jeg føler meg elendig, nærmest deprimert. Hvordan kan det gå an??? City ta Arsenal?!? Jeg har vondt i magen og har fryktelig lyst til å slå noen veldig hardt. Jeg er spent på å se den straffesituasjonen, den dommerjævelen er sikkert kjøpt og betalt >:( Men det er ikke til å komme bort i fra at det må store endringer til på Emirates. Hva har skjedd med den offensive angrepsfotballen?? Er det den samme Wenger? Aner (nok en gang) konturene av en dyktig komplisert konspirasjonsteori her. Ballen skal jo f**n meg gås inn i mål hver eneste gang, og når det på død og liv skal skje gjennom midtforsvaret sier det seg selv at en ny taktikk kan komme godt med... For å si det sånn er jeg sjeldent enig med Drillo når det gjelder tempo og ballbesittelse, men litt mer fart og raske overganger kan da ikke være for mye forlangt? Huff, nå orker jeg ikke skrive mer om dette deprimerende temaet...

Å følge fotballkamper på internett er noe jeg kan fraråde på det sterkeste - alle neglene mine er nedspist og jeg er kvalm av nervøsitet og frustrasjon. Det er liksom litt vanskeligere å få ut følelsene når alt en har å forholde seg til er en dataskjerm som i høyden hvert tredje minutt disker opp med saftige linjer som "Henry slo frisparket rett over tverrliggeren", "straffe til City", "mål". Det blir liksom ikke det samme å skrike mine vante "f**ns dommerjævel, hva i helvete går du på?!" og "reis deg opp helvetes City-pingle, dette er fotball for svarte!" når det eneste som rører på seg på skjermen er en forvirret flue og levende reklame...(finnes det noe mer irriterende en levende reklame på internett forresten?? hvordan skal man klare å lese noe når det er mer bevegelse på skjermen enn på en engelsk fotballbane?)

Men etter all denne deppingen vil jeg bare føye til at Arsenal virkelig er laget sitt. Ikke bare er de klare for Champions League med god margin, de avsluttet også fjorårets sesong meget overbevisende! Og snart kommer Henry virkelig på gli, og da skal de passe seg, alle Chelsea- og Man U-fjompene. Og Fabregas har signert en laangtidskontrak - jippi! Det er gutten sin det, for en teknikk! Og Rosický, en av VMs beste 10'ere! Nei, dette er NØDT til å gå straka vegen! (Hvis ikke står min psykiske helse i fare for å ende opp på samme nivå som min fysiske helse...og det vil vi ikke!)

Men det er unektelig litt trist å være Gunners-supporter akkurat nå... Så nå skal jeg drukne mine sorger i Munkholm (tåler ikke alkohol..) og mafiakultur. "Just when I thought I was out, THEY PULL ME BACK IN!"


Hmm...jeg må vel se langt etter mine faste lesere nå, etter all denne fotballpraten. Mine faste lesere inkluderer Tonje, Maja og i ny og ne mamma. Og ingen av dem kan vel sies å være store tilhengere av denne vakre, lidenskapelige kunstarten. Men hold motet oppe, kjære familie (og eventuelle venner som har forvilelt seg innom)! Det er to uker til neste kamp, og jeg kan love alt fra gode konspirasjonsteorier, nye faste innslag og kanskje et eller to eventyr innen den tid :)

ps. et lite lysglimt i all elenden: Liverpool vant 2-1 over West-Ham. jippi! En liten hyllest til Crouch og Garcia (for en spiller!) som tross alt gjorde dagen levbar.








Vel det var vel dødsstøtet, tenker jeg...

"Just when I thought I was out, THEY PULL ME BACK IN!"

Hei og hopp, nå er det lenge siden sist. Etter en relativt strevsom uke, er jeg endelig tilbake på plass. Mitt motto er fra i dag av "kvalitet fremfor kvantitet". Det er å skyte seg selv i foten, vil noen kanskje påstå med utgangspunkt i det jeg har klart å oppdrive av vettug informasjon hittil. Men jeg må vel i hvert fall kunne berømmes for min manglende selvinnsikt og mitt overstadige pågangsmot!

Jeg har vært produktiv denne uka. Jeg har, gjennom nært samarbeid med min sjarmerende lillesøster Tonje, kommet seirende ut av slaget om en 85 kvadrats kjellerleilighet på Kolsås (der halve gatas innbyggere har veinavnet som etternavn -jeg aner grunnlag for en kløktig konspirasjonsteori! (jeg har nettopp tatt fatt på DaVincikoden..) ). Men ettersom vi må si nei på grunn av alt for små vinduer og derfor heller begrensede muligheter for fuglebeskuing, er vel ikke det all verdens mye å skryte av når det gjelder produktivitet.

Men det stopper ikke der! Jeg har endelig funnet to hyggelige jenter jeg har planer om å ansette som mine personlige assistenter :) Så nå skal det vaskes og bakes over en lav sko her i det rosa huset. Kanskje får jeg også kommet meg ut på en handletur etterhvert, i rullestol og med assistent på slep! Andre året på rad med hullete sko...og klesutvalget begynner å minke, så det kan være på tide!

Jeg har også funnet igjen yndlingssmykkene mine, med hjelp av søte, lille Maja som trengte skolesekk. For da jeg gikk gjennom lommene på min gamle kompanjong, hva fant jeg vel ikke der? Jo det skal jeg si dere...taratata..yndlingssmykkene mine! (Nå fjernet jeg vel kanskje spenningsmomentet ved å røpe dette allerede i første linje av dette avsnittet, men slike bagateller blekner når jeg tenker på hva jeg nettopp har funnet igjen. Nemlig...tatataratatata...yndlingssmykkene mine!)

Forøvrig merker jeg lite til de mentale forstyrrelsene min nevrologiske lidelse forårsaker. Hukommelsen er på topp, ordforrådet og hukommelsen likeså!

Men nå må jeg tusle bort til sofaen og ta en liten høneblund. Senere i dag skal jeg se flere Sopranos-episoder (fikk sesong 1 og 2 til bursdagen min :) ). Lenge leve mafiaen! "Just when I thought I was out, THEY PULL ME BACK IN!"

Jippi! Kristine er 21 år! Merkelig nok er jeg litt melankolsk i dag. Jeg er alt for ung til å føle meg gammel, så det er ikke noe slikt tull. Men en bursdag er vel mer enn noe annet en påminnelse om at nok et år har passert, og man blir jo nødt til å fundere litt over hva man har brukt tiden til. Jeg har hatt et meget produktivt år. Jeg har for det meste ligget strakt ut på sofaen, tittet på fugler og drømt om riddere i skinnende rustninger og alver. Jeg har vært lenger nede og enn jeg trodde var mulig og vært så dårlig at jeg til tider trodde at dette måtte være slutten på det hele. Meen, jeg har vært tøff som bare pokker, og sakte kjempet meg opp til overflaten igjen! I det store og det hele er jeg veldig fornøyd med det året som er gått. Her er en liten liste over mine største bragder dette året:

1. Jeg har blitt litt bedre, etter mange måneder med intens hvile og tonnevis av viljestyrke.
2. Jeg har blitt en del klokere og fått en god porsjon livsvisdom.
3. Jeg har lest massevis av gode bøker.
4. Jeg har nok en gang prøvd å komme meg gjennom et bakveggen i et klesskap og har opp til flere ganger i sirklet rundt smijernslyktestolpen i hagen til familien jeg leier av, der den stod og lyste i snøen, med et drømmende og sultent blikk. Jeg har til og med tatt på den i tide og utide i håp om at kanskje den var nøkkelen, når alle klesskapene jeg har tatt en tur innom ser ut til å være ute av stand.
5. Jeg har strikket opptil flere par sokker.
6. Jeg har tatt lappen.
7. Jeg har sett en nisse.
8. Jeg har badet i sjøen :-)
9. Jeg har lært meg litt spansk: "Donde esta los hombres?"
10. Jeg har vært på fjellet to ganger!

Jeppjepp, da har jeg kommet meg nok etter helgens strabaser til å gi dere et lite innblikk i hva som møtte oss oppe i fjellheimen... Vi satte av gårde på onsdag formiddag, med store mengder mot i brystet og vett i pannen, og desto mindre stål i ben og armer. Etter å ha kjørt langt og lenger enn langt endte vi opp på et stort høyfjellshotell ved Gaustadtoppen, som viste seg å være under opppussing fra klokken 7 om morgenen til sent på natt, men som til gjengjeld disket opp med en "suite" med panoramavinduer og en utsikt som ville gjort en litt enkel og lett påvirkelig person religiøs på stedet. Det er vel unødvendig å nevne at jeg fortsatt er ved mine fulle fem... Vel altså, tilbake til saken. Mens jeg for det meste lå på sofaen på rommet og nøt utsikten og den friske lufta som flommet inn gjennom vinduet, dristet mamma og Tonje seg en dag til å ta en liten tur ned til vannet rett nedenfor hotellet. Der lusket de rundt og fabrikerte falske beviser på lange fjellturer i hopetall. Men det de ikke visste var at jeg, i sannhetens navn, tok avslørende bilder av deres snuskete virksomhet fra hotellvinduet vårt. Jeg legger ut et par eksempler her, til spott og spe for de to tjuvraddene.

Vel, etter et par dager satte vi oss i bilen igjen, og kjørte gjennom Rjukan og videre vestover. Guriland for noen dype daler og høye fjell! Jeg ble helt satt ut. Ære være dem som klarer å bo der uten å gå fullstendig bananas av klaustrofobi. Vi tittet pliktskyldig litt på tungtvannsanlegget, leste et par plansjer om kompani Orheim, undret oss over rare, svevende kuer over Rjukan-juvet og dro videre på jakt etter nye forbløffende naturopplevelser og kjekke fjellvandere med skjegg, halvlangt, mørkt hår og sverd.

Men i vårt ungdommelige overmot og stadig mer desperate søken etter Aragorns etterkomemre forvillet vi oss plutselig inn i det mest øde og skremmende landskap jeg noen sinne har sett. Før vi visste ordet av det var vi omringet av høye, steile og mørke fjell som stupte rett ned i et mørkt, smalt og langt vann. Det var så vidt nok plass på den ene siden av vannet til å lage en svingete, vinglete vei, før de bratte skrentene overtok. At himmelen var dekket av mørke skyer og at sagn forteller om et fryktelig troll bosatt i fjellene gjorde ikke saken bedre, og veien syntes aldri å ta slutt! At vi i det hele tatt kom oss ut igjen er jo nok til å gjøre en småkomplisert og ikke fullt så påvirkelig person religiøs, men jeg holdt så vidt stand og kom ut med både helse og fornuft i behold.

Vi kjørte så opp på Hardangervidda, overnattet på et hyggelig herberge og sjanglet en snartur innom Hordaland/Rogaland før vi snudde og rettet snuten hjemover. Det var i det hele tatt en fantastisk tur, med utrolig mange flotte inntrykk. Det er jammen meg ikke rart vi nordmenn er kjent for å være litt dystre og melankolske..denne naturen kan vippe hvem som helst av pinnen. Jeg kan vel ikke sies å ha befunnet meg på pinnen i utgangspunktet, og det ble vel min redning der oppe på Norges tak.

Jeg har vel tøyet deres tolmodighet mer enn hva sunt er nå, så jeg stopper mens leken er god (eller i hvert fall før den er blitt tvers i gjennom ond...eller dårlig?).

Seng, kjære seng

Nå er jeg tilbake igjen, etter en fortreffelig tur rundt om kring i Telemarks fjell og daler. Jeg har sett alpakkaer, høyre fjell, snø, hjort, slektas opphavssted og massevis av tyske turister. En perfekt ferie, med andre ord. Så snart energinivået er tilbake sånn nogenlunde der jeg var da vi kjørte hjemmenifraskal jeg gi dere flere saftige detaljer og noen (forhåpentligvis) snasne bilder.

I mellomtiden håper jeg dette vakre stemningsbildet gjør ventetiden mindre tung. Legg merke til den kunstneriske vinkelen.

Dinamo Zagreb 0 - Arsenal 3!

Kjære Arsenal, dere skuffer aldri. Nå ser vi frem i mot tidenes sesong, Premier League-seier og Champions League-pokalen!


Nå skal mamma, søster og jeg på bilferie! Vi skal kjøre rundt i fjellene i min fantastiske, lille bil og se hvor tilfeldighetene fører oss. Jeg føler på meg at dette vil bli storslagent. Vi skal titte på fjell, skoger og kanskje slå ut håret med et par fjordgløtt. Fullt referat vil selvfølgelig bli lagt ut når jeg kommer tilbake. Kanskje vil det også dukke opp et bilde eller to, forutsatt at jeg endelig forstår hvordan man legger ut bilder (hjelp tas i mot med takk!).

Ellers vil jeg bare informere om at på denne siden er det utelukkende jeg som skal stå for truslene. Så ingen flere "Ni!"-innlegg Tonje.